Vi startet tidlig fra Oruro med kurs for La Paz. Etter La Paz var målet Copacabana som ligger rett ved grensen til Peru. På veien dit ble det både fartskontroll og fergeoverfart på Titicacasjøen

Søndag 2. april – La Paz

La Paz er den administrative hovedstaden i Bolivia. Byen har om lag 1,5 millioner innbyggere i bysentrum. Tar man med byen El Alto bor det ca. 2,5 millioner mennesker i La Paz og nærliggende områder. 

Byen ligger mellom 3.000 og 4.000 meter over havet. I skråningene ned mot dalbunnen hvor sentrum er, klamrer husene seg til fjellsiden.

Totalt er det en forskjell på ca. 1000 høydemetre fra bydelene lengst sør i dalen og El Alto. I La Paz er det slik at jo lavere huset ligger, jo høyere velstand og status.

Dette har sikker noe å gjøre med mindre risiko for høydesyke og at gjennomsnitts-temperaturen lavest nede i dalen er mye høyere enn for eksempel i El Alto. Byen er omringet av høye fjell, og fjellet Illmani (6462) med sine tre topper dominerer horisonten.

Offentlig transport i La Paz har mange storbyer noe å lære av. Istedenfor undergrunn, har de kabelbane som går på kryss og tvers hengende over byen. Noen ganger høyt over byen, andre ganger sneier de hustakene. Vi tenkte at den beste måten å få et overblikk over byen, var å ta en rundtur med kabelbanen.

Det var en spektakulær opplevelse som absolutt kan anbefales.

Vi tilbrakte store deler av dagen i La Paz, og satte kursen mot Copacabana.

I og med at det var søndag og markedsdag, var den ene filen på hovedveien ut av La Paz brukt til markedet.

Dette, sammen med utrolig mye frakt av varer og transport av folk, gjorde at det stod bom stille. Vi brukte vel 2 timer på en distanse som normalt tar 10 minutter.

Det var folk og biler overalt. Alt var lov og alt var tillatt.

Om det var behov for å stoppe bilen i 10 minutter for å snakke med noen i den ene filen som var kjørbar, så gjorde man det. Gøy å få oppleve dette.

Vi hadde en plan om å nå Copacabana helst før det ble mørkt. Så vi gasset på, på gode veier og holdt god fart fremover. Plutselig løp det en kar ut i veien rett foran bilen og vinket oss inn. Det viste seg at det var politiet, og vi hadde rett og slett kjørt for fort. Vi ble fortalt av politiet at boten vi fikk måtte betales i banken.

Men i og med at det var søndag og bankene var steng, så kom den løsningsorienterte politimannen med et annet forslag. «How can we solve this» Vi endte opp med en løsning som innebar at vi betalte direkte til han. Hvor mye, mente han vi kunne forslå. Så slik ble det, ca. 150 kroner ble betalt.  

Litt forsinket kom vi oss videre, og beregnet ankomst i Copacabana før mørket kom sigende. Men plutselig ved Titicacasjøen var det slutt på veien. Lektere stod klare, bilen ble kjørt om bord og vips var vi på vei over sjøen. Titicacasjøen har et areal som er større enn Vestfold og Østfold til sammen. Innsjøen ligger i Andesfjellene på grensen mellom Peru og Bolivia.

Sjøen ligger 3812 moh. og er en av de høyestliggende innsjøer i verden. Vi kom oss over sjøen. Landskapet forandret seg dramatisk med mye mer opp og ned enn tidligere. Vi forstod at vi for alvor begynte å nærme oss Peru.

Vi ankom byen ved 20.30 tiden. Vi flottet oss også med hostel denne dagen og styrte mot hostel Lago Y Sol. Et tre-stjernes hostel hvor vi betalte NOK 311 for to rom og tre personer med frokost. Vi fant en av byens lokale restauranter, og spiste fersk ørret fra Titicacasjøen. Et smaksmessig høydepunkt som kan sidestilles med biffmåltidene våre i Argentina.  

I morgen skal vi over grensen fra Bolivia til Peru, og videre komme så langt vi kan mot Rainbow Mountain (5203 moh) som vi ønsker å bestige i overmorgen.  Men først er det grensepassering, en passering vi er veldig spente på, av ulike grunner.

Dagens kjøreresultat var 361 km, med en snitt kjørehastighet på 53 km/t, og en effektiv kjøretid på i underkant av 5 timer.

Se også vår tur til Sør-Afrika i 2010. Her: https://thefinalgoal.no/

Se også mer om turen til Sør-Amerika her: https://www.maso.no/sor-amerika-pa-langs-lang-biltur-fra-sor-til-nord/