Lørdag 8. april – Potholes

Vi er fremdeles i Peru og i dag skal vi vestover mot kysten. Vi var advart mot denne turen, da veiene er krevende med mange potholes, høyt til fjells. Det skulle vise seg at advarslene stod i stil med opplevelsen og dette ble en krevende dag.

Vi var tidlig oppe og etter en kjapp frokost, forlot i bensinstasjonen i Abancay ca kl. 08.00. Foran lå oss en lang kjøredag der byen Nazca var det endelige målet. Vi har nå god trening i gjøremål på morgningen, og er effektive med hva vi skal gjøre.

Igjen fikk vi oppleve flott Peruansk natur med fjell som reiste seg foran oss. Vi trodde vi var ferdig med de høyeste fjellpasseringene – men den gang ei.

På ca 3700 meter kom vi til en liten by og her stoppet vi og fikk med oss en ekte fotballkamp. Fotball i 3700 meters høyde, ikke hver da man får oppleve noe sånt.

Folk så ut til å kose seg og alkohol og idrett sto ikke i noe motsetningsforhold her. For ikke å havne i noe trøbbel så fant vi det klokest i å holde en lav profil og kun høflig applaudere når hjemmelaget gjorde tingene sine bra. Heldigvis vant hjemmelaget kampen og stemningen var god. Fotballelskeren, Ole Petter som alltid heier på de som vinner, fikk endelig se fotball «live» igjen.

Et par timer senere – på 4400 meter- bestemte Ole Geir seg for å legge inn en treningsøkt. Etter ca. 10 dager i høyden, er vi nå helt akklimatisert og treningen fungerer nesten som normalt. Viktig treningsøkt ble unnagjort – dette som et ledd i en plan om å kunne slå sine sønner i løping etter hjemkomst.

Vi får fortsatt stadig påminnelser om urolighetene som har vært i landet. Utbrente tollstasjoner og offentlige bygg langs veien er godt synlig.

Vi har kjørt over veldig mange fjellpass de siste ukene. Som regel har det vært høyt opp og så raskt ned igjen. Det som var spesielt og veldig fint på denne strekningen, var at vi denne gangen ble værende i høyden. Men det var utfordringer med veien.

Vi kom opp på et høydeplatå og kjørte i 4000 – 4500 meters høyde i et par – tre timer. Naturen her var slående vakker. Det som ikke var like vakkert var veistandarden. Det var enormt mange potholes – noe som var krevende både for oss og ikke minst bilen.

Rystelsene når man treffer ned i et slikt hull er kraftig, og vi har mange ganger vært forundret over at bilen faktisk tåler dette. På 4400 meters høyde traff vi et stort pothole og smellet denne gangen var av det absolutt kraftige slaget. Bilen likte absolutt ikke dette og responderte ved å miste all motorkraft. Bilen rullet noen meter og stoppet helt opp. Det vi hadde fryktet mest, nemlig at det skulle skje noe med bilen, var nå et faktum. Vi var strandet på et øde sted, og en rask kikk på kartet viste at vi var 10-12 mil unna en by der vi kanskje kunne håpe og finne noen som kunne foreta en reparasjon på bilen.

Kontrollpanelet i bilen viste flere feilmeldinger og motorlampa lyste. Meldingen som vi antok kunne ha størst betydning, var at airbagen var blitt aktivert. Etter en stund stoppet det en trailer bak oss og ut spratt det en velvillig kar. Han forsto at vi var i trøbbel og startet med å undersøke bilen. Ingen synlige skader var å se. Han koblet fra og til batteriet for å se om dette kunne løse problemet med airbagen. Det ga ikke noe tellende resultat. Bilen sto i en nedoverbakke og vi bestemt å rulle forsiktig nedover til en liten husklynge vi kunne skimte i det fjerne. Vel nede ble det raskt klart at ingen der kunne hjelpe oss.

Ole Petter fikk stoppet en ny trailer og til slutt hadde også to personbiler stoppet. I en av bilene var ei ung jente som kunne litt engelsk.

Med hennes hjelp fikk vi lastet ned bilens brukermanual. Et frontpanel på passasjersiden ble demontert og en av våre nye venner fant knappen for airbagen. Han trykket på denne og vips så fikk vi startet bilen. Alle dystre tanker om at turen kunne være over forsvant som dugg for solen – rett og slett en utrolig lettelse og glede. Jubelen var enorm hos alle tilstedeværende. Vi klemte og takket våre gode hjelpere og etter noen minutter var vi på veien igjen. Vi var enige om at vi ikke liker potholes

Grunnet dagens hendelser var vi ikke i Nazca før etter mørkets frembrudd. Vi fikk plassert bilen trygt innenfor murene på Hotel Las Tinajas. Pizza ble fortært på en lokal restaurant.

Ganske overrakende fikk vi øye på Jan Bøhler i hovedgaten, denne gang i en slags natteravnbekledning. At Jan nå snakket utelukkende spansk var litt underlig, men vi følte oss nå helt trygge.

Grunnet at batteriet ble frakoblet har vi i dag to kjøreresultater. Totalt for dagen ble det 456 km og 9 timer og 20 minutter i effektiv kjøretid.

Gjennomsnittlig kjørehastighet er estimert for denne dagen til ca. 50 km/t

Trøtte og slitne etter dagens påkjenninger stupte vi i seng – selv et rom uten aircondition kunne ikke ta fra oss søvnen denne natten.

Se også vår tur til Sør-Afrika i 2010. Her: https://thefinalgoal.no/

Se også mer om turen til Sør-Amerika her: https://www.maso.no/sor-amerika-pa-langs-lang-biltur-fra-sor-til-nord/

Potholes

Potholes

Potholes