Onsdag 19. april. Colombia, grensepassering og veiarbeid

I dag skal vi passere grensen til Colombia, og komme oss videre mot Medellin. Vi har et stramt tidskjema og tåler få overraskelser. Det ble det en del av denne dagen.

Planen vår er å komme til Medellin på førstkommende fredag kveld. Dette krever at vi holder god fart, lange dager i bilen, få stopp og få overraskelser.

Vi våknet i bilen på en bensinstasjon litt sør for Otavalo, ca. 3 timer sør for grensebyen Ipiales. Vi spiste en heller dårlig frokost på bensinstasjon cafeen, men med et lokalt musikalsk innslag ble det straks bedre.

Vi var i gang kl. 08.30 og satte kursen mot Ipiales, som er grenseovergangen mellom Ecuador og Colombia. På grunn av uroligheten i Ecuador ønsket vi å krysse grensen midt på dagen, slik at vi ikke behøvde å overnatte i nærheten av grensen. Ipiales ble også valgt som grensekryssing, da dette var den sikreste grenseovergangen. Altså ikke sikker, men sikrest.

Vi er nå nordvest i Sør-Amerika og regnskogen er ikke langt unna. Det vil si at det er mye nedbør året rundt, noe som gjør det frodig, grønt og vakkert. Men terrenget er mildt sagt kupert, og det går opp 1000 meter og ned 1000 meter mange ganger i løpet av en dag.

Vi ankom grensen som planlagt ved 13.00 tiden. Fulgte skiltene til Colombia og stoppet bilen for å klarere oss og bilen inn i landet. Av en hyggelig dame, på et veldig lite kontor, ble vi ønsket velkommen til Colombia, og ble spurt om immigrasjonspapirene for oss og bilen ut av Ecuador. Akkurat det hadde ikke vi, og fikk beskjed om at vi hadde et lite problem, da vi nå var i Colombia. Vi hadde derfor to muligheter. Stille oss i bilkøen på den andre siden av veien som skulle inn i Ecuador eller finne på noe annet.

Alternativet med å sette oss i køen for inn til Ecuador, tenkte vi ville by på noen utfordringer. Vi risikerte å forklare på dårlig spansk at vi ikke skulle immigrere inn i Ecuador, men emigrere ut av Ecuador. Et naturlig spørsmål ville da være, men hvorfor står dere i køen for inn til Ecuador. Vi gikk for en annen løsning, og rygget bilen ut av Colombia og inn i Ecuador.

Vel, vi fikk til slutt stemplet bilen og oss selv ut av Ecuador og kjørte på nytt til den Colombianske siden. Heldigvis var den hyggelige damen ikke lengre på det lille kontoret, så vi fikk hjelp av en annen hyggelig kar til å fylle ut alle papirene for bilen inn i Columbia. Etter et par timer på grensen var vi all good, og kom oss videre inn i Columbia.

Vi lå nå på tidskjema og var svært optimistiske på at dette kom til å gå bra. Planen vår var å komme oss til Popayan som ligger litt sør for Cali, og at vi ville være der ved 21.00 tiden.

Vi likte Colombia umiddelbart. Også her var det grønt, friskt og vakkert. Vi synes også at vi så en forskjell til det bedre både når det gjaldt infrastruktur, husene, bilene og omgivelsene. Stemningen var god, bilen murret og vi hadde god fart fremover.

Mørket kom sigende og plutselig kom det utrolig mange trailere mot oss, puljevis. Vi ante ugler i mosen og etter kort tid var det bråstopp. Vi forstod med en gang at her kommer alt av tidskjema til å sprenges. Vi forsøkte å snakke med folk, men ingen kunne gi oss et skikkelig svar, eller så forsto vi ikke hva de sa.

En teori var at det var gravearbeider og at de åpnet kjørebanen en time i hver retning. Noen vi snakket med hadde stått der i 5 timer, noen andre 2 timer. Uansett hva som var riktig, skjønte vii at dette ville ta tid. Her var gode råd dyre.

Vi registrerte etter en stund av noen biler la seg ut i motgående kjørefelt og suste forbi køen. Etter 33 dager i Sør-Amerika og god oppdragelse i kreativ kjøring, tenkte vi at vi kunne ikke være noe dårligere så, vi hengte oss på i god fart på svingte veier.

Etter å passerte flere hundre trailere som stod i kø, endte vi en bomstasjon. Der stod en kar i uniform og viste oss inn på en grusvei. Vi var nå en gruppe på 3-4 biler og en buss som svingte inn på grusveien. Etter en rask kikk på kartet og en titt ut av frontruta, skjønte vi at dette ville bli en utfordring, men vi hadde ikke noe valg. Vi la oss etter bussen og vips var midt inne i skauen på vei oppover åsen.

Vi har tidligere kjørt på mye dårlige veier, men dette tok kaka. Med 3 mil foran oss på humpeveien, og en snitthastighet på ca. 10 km/t skjønte vi raskt at dette kom til å bli en sen og lang natt.

Vel, vi kom oss igjennom dette også. Kveld ble natt og humpeveien tok slutt. Vi tenkte at nå er natten ødelagt, så vi bestemte oss for å kjøre lengre en planlagt, slik at vi fikk en kortere tur til Medellin dagen etter. Planen var å kjøre til Medellín dagen etter, en distanse på ca. 6 timer ifølge google maps. Men, det er i teorien, praksis har vist oss noe annet.

Vi rullet inn på en bensinstasjon, noen mil nord for Cali ved 03.00 på natten. Da hadde vi vært på veien i totalt 18,5 timer. En effektiv kjøretid på 14 timer og totalt 688 km.

Vi stupte i seng i bilen, satte klokken på 07.00, og forsvant inn i drømmeland.

Se også vår tur til Sør-Afrika i 2010. Her: Se også mer om turen til Sør-Amerika her: