Dag 6: Vi stod opp tidlig, gikk en 5 timers tur i nasjonalparken Torres del Paine, kjørte ut av parken og til Paso Rio Don Guillermo som er grensen over til Argentina. Der ble det bråstopp!!

Onsdag 22. mars – Torres del Paine

Vi overnattet i bilen ved Refugio Central som er en hytte og det viktigste samlingspunktet i Nasjonalparken Torres del Paine. Her kommer det fjellfolk fra hele verden for å gå i fjellene. For nordmenn minner Torres del Paine om Jotunheimen på sommerstid, både landskapet, toppene, hyttene og folkene. I 2013 ble Torres del Paine valgt som verdens åttende underverk, etter at den fikk mer enn fem millioner stemmer i konkurransen utført av Virtual Tourist-nettstedet.

Etter et par dager med lite bevegelse, startet vi turen til en av de nærliggende toppene. Ca. 1000 høydemetre til fots skulle vi opp, og turen var estimert til 5-6 timer. Det var en nydelig dag. Solen skinte fra blå himmel, men det var sjukt mye vind. Godt vi hadde med oss fjellstøvler og Gore-Tex klær fra Norge.

Turen opp var slitsom, men etter ca. 3,5 timer stod vi på toppen med en fantastisk utsikt over store deler av Nasjonalparken Torres del Paine. Uheldigvis gikk vi tom for strøm på telefonen, så bilder har vi ikke. Sjekk imidlertid https://www.hurtigruten.com/nb-no/expeditions/inspirasjon/torres-del-paine-nasjonalpark/

Vi kom ned til bilen etter en super formiddag i fjellet. Vi var nesten tomme for vann i bilen og ut av intet dukket det opp en vannpost hvor vi fylte opp tanken med ferskt fjellvann.

Bilen fikk også en omgang med vannspyling og lett vask før vi dro videre ut av Nasjonalparken Torres del Paine.

Vi kjørte ca. 5 mil ut av Torres del Paine til Paso Rio Don Guillermo som var gensovergangen til Argentina. Ved grensen er det først et stopp i Chile hvor alle papirer skal vises og stemples. Deretter er det samme prosedyre på Argentinsk side. MEN, å få bilen ut av Chile var ikke så lett. Jose hadde i forkant printet ut alle dokumentene vi trengte på grenseovergangene, men det var et viktig dokument som manglet. Dette dokumentet handlet om vårt leieforhold av bilen.

Karen bak skranken kunne via google translate fortelle oss at vi ikke kom ut av Chile uten dette dokumentet. Og dokumentet måtte signeres av Jose. Problemet var at Jose var på flyplassen i Punta Arena for å fly tilbake til Santiago.

Vi fikk kontakt med Jose på telefonen 30 minutter før flyavgang. Han kansellerte flyet, reiste tilbake til hotellet i Punta Arenas og fikset dokumentene som ble sendt direkte til karen bak skranken. Og vips var problemet løst. Takk til Jose for stor fleksibilitet. Han er definitivt vår mann.

Vi sa farvel til Chile for denne gang (vi kommer tilbake om 3-4 dager) og satte kursen mot den Argentinske grensen. Her var alt på plass, og plutselig var vi i Argentina. Vi mistet litt tid på grensen i Chile (ett par timer), men etter 15 mil på støvete og steinete veier i Nasjonalparken med vanvittig mye vind, var det behov for en full vask innvendig av bilen.

Det var sand og støv overalt. Ole Geir med sjømannsblod i årene, og god erfaring fra byssa om bord på store seilbåter, reddet dagen med stort pågangsmot og effektiv bruk av såpe, vann og klut.

Fra grensen satte vi kursen nordover mot El Calafate, en relativ liten by med ca. 30.000 innbyggere. GPS-en viste 29 mil. Den første delen av turen, vestover til Esperanza, skulle imidlertid viste seg å være utfordrende. Vi var vant til dårlige grusveier i nasjonalparken, men det som møtte oss nå var virkelig krevende.

De første 8 milene var veien et eneste stort vaskebrett. Vi snirklet oss av gårde i 30 km/t, støynivået var utrolig høyt, hele bilen ristet og vi var redd for et totalt sammenbrudd av både bil, og de inne i bilen. Men kjerra og dobbeltole holdt hele veien og etter ca 8 mil på vaskebrettet kom vi endelig til Esperanza hvor det var asfalt og gode veier videre.

De neste 20 milene til El Calafate holdt vi god fart. Vi hadde sjekket appen ioverlander og peilet oss ut inn på en YPF-bensinstasjon. Her var lovet WIFI, toalett, dusj og hamburgere, og alt ble innfridd.

Vel fremme ved 22.00 tiden noterte vi oss 37 mil i løpet av dagen, og 5 timer med effektiv kjøring. Imidlertid hadde vi vært på farten i over 9 timer, men problemer ved grensen gjorde at vi ikke kom lengre denne dagen.

Planen videre for morgendagen, var egentlig å kjøre videre nordover, men etter å ha lest opp på El Calafate, ble planene endret. I morgen er derfor planen vår å kjøre inn i nasjonalparken igjen, denne gang for å se på vakre isbreer, og mere flotte fjell og vill natur. Og slik går dagene. Vi vet ikke hvor vi skal, vi vet ikke hvor langt vi kommer, vi vet ikke hvilke problemer vi støter på. Det eneste vi vet er at vi skal være i Colombia i slutten av april og tar en dag av gangen.

Se også vår tur til Sør-Afrika i 2010. Her: https://thefinalgoal.no/

Se også mer om turen til Sør-Amerika her: https://www.maso.no/sor-amerika-pa-langs-lang-biltur-fra-sor-til-nord/