Vinterferien 2012 hadde Maren, Anna og Ole planlagt tur til India. På forhånd hadde vi bestilt flybillett og overnatting første natten i New Delhi. Resten ville vi ta som det kom.

Før avreise opplevde vi oss som rutinerte backpackere da vi har reist mye de siste 2 årene. Ole hadde kjørt fra Oslo til Sør-Afrika, Maren hadde reist i Asia i 7 måneder, og Maren og Ole hadde gått 10 dager i Nepal. Vi tenkte derfor at det var Anna som ville få de største inntrykkene. Slik ble det ikke, da dette ble en helt fantastisk tur for oss alle 3.

Dette oppleves spesielt gjennom kastesystemet, selv om det offisielt ble avskaffet for over 50 år siden. I tillegg til hinduismen er alle verdens hovedreligioner representert i India, og både buddhismen, jainismen, sikhismen og hinduismen har oppstått her.

Søndag 19. februar – Eventyret begynner – India

Lørdag 18. februar 2012 satte Anna. Maren og Ole Petter kursen mot India og New Delhi. Etter en mellomlanding i Moskva ankom vi New Delhi natt til søndag 19. februar etter 11 timer på reise.

Aeroflot er kjent for dårlige fly. Dette var ikke tilfelle denne gangen. Derimot hadde vi en selsom opplevelse på flyplassen i Moskva. Vi kom oss inn på flyet og satte oss ned relativt langt bak i flyet. Foran oss satt det to russere på ca. 30 år og vi forstod raskt at spesielt den ene av disse gutta var relativt beruset, og det tok ikke lang tid før blondinene (Maren og Anna) på seteraden bak fikk henvendelser og ugreie blikk og kommentarer.

Vi meldte fra til flyvertinnene om et potensielt problem, noe som resulterte i at russerne ble tilsnakket flere ganger uten at det hjalp. Etter 15 minutter dukket plutselig to svææære karer opp med uniform, gønner i belte og stål i blikket. Etter en heftig diskusjon ble plutselig begge karene revet ut av sete, armene bendt bak på ryggen, håndjern på og vips var de ute av flyet til stor applaus fra passasjerene. Og etter en kjapp beklagelse fra flykapteinen var flyet i luften med kurs mot Delhi.

Vi ankom Delhi 05.00, ble plukket opp av en taxi fra hotellet (Chanchal) vi hadde bestilt i forkant. Vi stupte i seng, trøtt og slitne etter en lang reise. Unntatt fly og hotellrom første natten hadde vi ingen planer, så vi var spente på morgendagen og hva den ville bringe av videre planer for våre 9 dager i India.

I Delhi uten planer, klar for nye eventyr
Etter en lunch på taket av hotellet, kom vi oss ut av hotellrommet rundt 14, trøtt i tryne, etter 5-6 timer med søvn. Vi hadde en løs plan om å ta toget til Jaipur og begynte å orientere oss om noen som kunne hjelpe oss med det.

Relativt raskt kom vi tilfeldig i prat med en kar som mente han kunne hjelpe oss og vips etter 2 timer på kontoret hans og 4000 kroner fattigere hadde vi bil, privatsjåfør, hotell i 6 netter for 3 personer og togbilletter fra Agra til Varanasi og fra Varanasi og tilbake til Delhi. Planen var en rundreise i det Gyldne triangelet med en avstikker til Varanasi som er en hellig by og ligger ved Ganges.

Vi ankom Jaipur kl. 01.00 om natten. Jaipur er hovedstad og største by i delstaten Rajasthan i India. Byen har ca. 3 millioner innbyggere og ligger 300 kilometer sydvest for Delhi og 200 kilometer vest for Agra. Den er det tredje hjørnet i det gyldne triangel som omsluttes av Delhi i nord, Jaipur i vest og agra i øst. Les mer om Jaipur her: https://en.wikipedia.org/wiki/Jaipur

Byen ble grunnlagt 17. november 1727 av maharaja Jai Singh II. Den er således en av Rajasthans yngre byer. Den er kjent som den rosa by. Dette skyldes den rosa fargen som er benyttet på bygninger i gamlebyen i anledningen av besøket til Prins Alber og dronning Elisabeth II i 1876 for at den skulle fremstå bedre enn tilstanden den var i.

Denne tradisjonen har blitt videreført frem til i dag og fargen gjør byen spesiell og annerledes. I Jaipur finnes mange islamske festninger og palasser, spesielt kjent er Hawa Mahal, vindenes palass.

Første stopp var Amber Fort som er en av hovedattraksjonene i Jaipur. Fortet ble bygget av Raja Man Singh I og var ferdig I 1592. Fortet ser fantastisk ut, bygget i hvit marmor og rød sandsten.

Mandag 20. februar – Så mye å se

Etter en god natt søvn var igang kl. 09.00. Vi hadde et tett program for dagen, Sunil stod smilende og klar ved bilen og dagen var i gang.

Vi hadde lest at det var mulig å komme opp til fortet ved hjelp av elefanter, noe vi gledet oss til. Dessverre var gleden kortvarig, da det viste seg at køen var lang, noe som ikke var helt i tråd med vårt tidsprogram for dagen. Vi tok bena fatt.

Fortet er et must å besøke når man er i Jaipur, der det ligger på en høyde med en fantastisk utsikt over Jaipur by med sine 3 millioner innbyggere. Fortet er omkranset av 18 km festningsmur og det tar 10 minutter å gå fra parkeringsplassen og opp.

Majarahen forlot fortet på 1600-tallet, og bygde et imponerende astrologisk observatorium før han fortsatte med å bygge et nytt palass nede på sletta.

Den siste majarahen døde nylig og hans etterkommere arver ikke tittelen, men bor fortsatt i palasset. Vi tilbrakte et par timer i fortet, et fort med utrolig mange spennende rom, hemmelige ganger, smale ganger og luftige terrasser.

Etter Amber, gikk ferden videre til Jaigarh Fort. Fortet ble bygget av Sawai Jai Singh III i 1726 for å beskytte Amber Fort og ble oppkalt etter Jai Singh II. Fortet har en lengde på 3 kilometre i nord-sør retningen og 1 km øst-vest. På toppen av fortet finnes en kanon som bærer navnet «Jaivana». Da den ble bygget var den verdens største kanon på hjul.

Fra Jaigarh Fort reiste vi videre til gravstedet til de gamle Maharaja (også skrevet Maharajah). Maharaja er en indisk fyrstetittel. Tittelen maharaja ble benyttet om fyrster som regjerte de mange fyrstestatene som fantes i India i tiden før selvstendigheten i 1947. De fleste av de omkring 600 fyrstene bar tittelen maharaja eller raja.

Utenfor gravstedet ble vi gjort oppmerksom på muligheten for midlertidig Henna tatovering, noe jentene raskt fikk sansen for. Henna er en plante som har hatt stor betydning i muhammedanske land, og blir også i våre dager dyrket kommersielt i stor stil, særlig i India.

Fra Henna planten lages blekk som brukes til tatoveringer. Kul greie, og damen var utrolig effektiv, flink og kreativ. I løpet av 15 minutter hadde begge jentene en tatovering på armen og vi forlot gravstedet fornøyd og noen rupier fattigere.

Solen stod høyt på himmelen, dagen var kommet halvveis og vi hadde mye igjen på dagsprogrammet. Vi passerte vannpalasset som ligger fantastisk til ute på elven og etter en rask lunch satte vi kursen mot en tekstil fabrikk som Sunil anbefalte.

Her lagde de alt av skjorter, bluser, bukser, og alle andre tekstil på mål. I utgangspunktet var vi ikke klare for skreddersydde klær, men etter massiv påvirkning ble vi litt mer positive til å kjøpe noe.

Alle triksene ble brukt med internasjonal shipping hver dag, kjendiser som handler, bra materialet, og veldig bra kvalitet og pris. Vi var solgt som så mange ganger før. Vi endte opp med 5 silkebluser/skjorter + et par andre småting før vi avtale levering dagen etter på hotellet.

Vi reiste videre til sentrum av Jaipur, til basaren. Her hoppet vi ut av bilen og avtalte henting 2 timer senere med Sunil. Vi hadde nå vært i India i 2 dager og vi var allerede grundig lei av all biltutingen, ikke fordi de gjør det, men på grunn av lyden.

Det er et konstant lydbilde 24 timer i døgnet av tuting, noe som man rett og slett blir veldig sliten av, når man ikke er vant til det. Men vi ser også at det er et system i denne evige tutingen. Ved hjelp av hornet gir bilføreren signal om at jeg er bak deg, foran deg, ved siden av deg, kommer opp på siden av deg, flytt deg ……..

Alt har en mening og av en eller annen mystisk grunn så er det ingen som kjører inn i hverandre, men passerer hverandre med millimeter presisjon i forhold til både andre biler, mennesker og kuer som går og ligger i gatene. Ellers er byenes brede avenyer er fylt med biler, sykler, sykkeltaxier og også en og annen elefant eller kamel.

Etter 2 timers shopping var dagen snart over og vi var alle slitne etter dagens strabaser. Sunil kom med den fantastiske ideen om massasje, noe vi alle tre synes var en super ide, og etter et kort besøk på hotellet, lå vi på massasjebenken og ble massert etter alle kunstens regler. DIGG!

Kvelden ble avsluttet med en herlig middag på en lokal restaurant, og vi stupte slitne og trøtte i seng ved 23.00 tiden, men med et fornøyd smil om munnen og hode full av fantastiske inntrykk og minner.

Tirsdag 21. februar – Fra Maharaja til Bollywood

Vi var relativt tidlig oppe og møtte Sunil kl. 09.00 utenfor hotellet. Dagens hovedattraksjon var Hawa Mahal eller vindenes palass.

Hawa Mahal er et særpreget palass i Jaipur i India. Det ble bygget i 1799 av Maharaja Sawai Pratap Singh, og tegnet av Lal Chand Usta. Det er en del av haremet i bypalasset.

Sunil passet på oss som en smed. Før vi gikk inn i palasset fikk vi en 3 minutters leksjon om hvordan passe på bagger og utstyr som kamera og solbriller. Ikke snakk med fremmede, ikke snakk med guider, se rett forover etc. Vi opplevde det hele som veldig omtenksomt av Sunil, samtidig som vi følte det ble noe i overkant. Vi hadde jo reist i verden før, selv om majoriteten av oss var blonde.

Vi kom inn i palasset og ble overveldet. Det fem etasjer høye palasset er konstruert av rød og rosa sandsten med hvite markeringer. Fasaden mot gaten har 953 små vinduer hvor haremets kvinner skulle kunne se ut på bylivet nedenfor, fri for fare.

Vinduene sørger for at luften holdes i sirkulasjon. Denne vinden har gitt palasset sitt navn. Hawa betyr vind. Vinden gjør at rommene bak holder seg kjølig også i de varme månedene. Et fantastisk palass som levde opp til sitt navn, et svalt og kjølig palass.

Vi møtte til stadighet voksne og ungdommer som ønsker å bli fotografert sammen med oss, eller mer korrekt som ønsker å bli fotografert sammen med jentene. Vi stilte opp på dette og benyttet også anledningen til å fotografere.

Etter Hawa Mahal ble det tid til litt shopping, før magen skrek etter mat og vi satte kursen mot samme lunchsted som gårsdagen.

Etter lunch satte vi kursen mot tekstilfabrikken. Igjen blir vi overrasket over dyr som befinner seg midt i veien. Og spesielt kuene som er hellige i India. De er tydeligvis en del av bybildet og både biler og dyr manøvrerer seg i trafikken med perfekt presisjon slik at ingen treffer hverandre.

Når vi kom frem til tekstilfabrikken viste seg at skjortene ikke var skreddersøm i rett størrelse, men i beste fall skreddersøm 2 størrelsen for stort. Vi spurte etter skredderen, skredderen var litt opptatt men skulle komme om 10 minutter. Disse ti minuttene ble selvfølelig brukt til mersalg av eieren, og etter sterkt påtrykk fra han, ga Maren etter og vips var hun kledd opp i en flott sari.

Sari er en klesdrakt som tradisjonelt bæres av mange kvinner i India, Bangladesh, Nepal, Pakistan, Thailand, Burma, Afghanistan, Sri Lanka og Indonesia. Sarien består av et 5–6 meter langt tøystykke som vikles rundt kroppen. Måten en sari bæres på kan variere fra kultur til kultur.

Bilder ble tatt, Maren takket høflig nei til kjøp av Sari, skredderen kom og etter en lang prat med han med tolk, begynte vi å ane at det vi ønsket når det gjaldt størrelse og form var nogenlunde oppfattet og forstått. Vi takket for oss og avtalte levering senere på kvelden på hotellet.

En India tur uten Bollywood film må jo være bom, tenkte vi, og etter at vi fikk øye en kino, inviterte vi Sunil med på Bollywoodkino. Vi fikk vite at filmen var en re-make av en tidligere film kjent film. Navnet på filmen var Agneepath (English: Path of Fire) og nyinnspillingen var laget I 2012.

Det skulle vise seg at filmen nettopp var lansert og var en film proppfull av kjente indiske skuespillere spesielt Priyanka Chopra som er en indisk skuespillerinne, sanger, låtskriver, danser og tidligere Miss World.

Valg av kino og film var en kjempesuksess. Det er ikke mange indiere som har TV så de går på kino. Salen ble fylt av 500 elleville tilskuere og kino i India er definitivt noe annet enn i Norge. Folk snakker sammen som om de er på kafe, mobiltelefoner lyser kontinuerlig og kyssing og klemming regnes som sex og er forbudt.

Alt som minner om fysisk kontakt ble mottatt med jubel, høye tilrop, hyling og en fantastisk innlevelse fra hele salen. Stemningen var ekstatisk, og for første gang opplevde vi en kinoforestilling som varte i 3,5 minutter inkludert en 15 minutters pause. Herlig.

Etter filmen var det igjen litt shopping og deretter middag. Etter middagen møtte vi skredderen. Resultatet ble utrolig bra. Skreddersydde skjorter i silke og bomull for under 100 lappen. Vi stupte i seng ved 01.00 tiden, spente på hva morgendagen ville bringe da TAJ MAHAL stod på programmet.

Onsdag 22. februar – På vei mot det syvende underverk

Vi kom oss også denne dagen tidlig av gårde. Vi sa farvel til Jaipur, fulle av gode minner og opplevelser.  Dagens mål var Agra og det syvende underverk, Taj Mahal. Men først skulle vi innom Fatehpur Sikri.

Fatehpur Sikri (The City of Victory) er en fantastisk by som i sin tid hadde 30.000 innbyggere, og et harem på ca. 5000 kviner og like mange evenukker. Byen var i en periode hovedstad i det store Mogulriket.

Mogulriket eller Mughalriket var et muslimsk dynasti som regjerte store deler av Det Indiske subkontinent fra 1526 til 1857. Stormogulen Babur var den første herskeren (kalt mogulkeiser eller stormogul). Han kom fra nord, og erobret de nordvestlige områdene.

Etterfølgerne hans, blant andre Akbar den store, utvidet senere riket til nesten hele den indiske halvøya. Akbar den store (1543 til 1605) var en indisk keiser. Han hersket over det islamske mogulrike fra 1556 til sin død, og regnes som en av Indias største keisere. Den siste stormogulen, Bahadur Shah Zafar, ble avsatt av britene.

Fatehpur Sikri ligger ca. 40 km fra Agra. Byen var den politiske hovedstaden i det indiske Mogulrike under Akbar den store. Akbar bestemte seg i 1571 for å bygge byen og mogulen ledet selv arbeidet som varte til 1573.

I denne perioden var det 20.000 arbeidere som var i sving. I 1585 forlot han Fatehpur Sikri og valgte Lahore som ny hovedstad mens han sloss mot stammene i Afghanistan. Byen fungerte som hovedstad igjen i 3 måneder i 1619.

Akbar bygget mange religiøse og store monumenter i Fatehpur Sikri. Den store moské (Jama Masjid), en av de mest romslige i India (165 m x 133 m) kunne romme rundt 10.000 mennesker og den ble ferdigstilt i 1571-1572.

I henhold til utdrag fra innvielsesbønnen fortjener moskéen like stor oppmerksomhet som Mekka. Gravmonumentet til Shaikh Salim Chisti befinner seg inne i gårdsrommet. Det er i seg selv et arkitektonisk mesterstykke og rikt dekorert.

Her var det viktig å ha på seg noe på hodet og det var heller ikke lov å gå med sko inne på området, så de måtte vi sette igjen når vi gikk inn ved den ytterste inngangen til moskeen.

Monumentet er i hvit marmor og er omgitt av et basseng. Inngangspartiet er dekorert med slangelignende søyler. Monumentet toppes av en kuppel.

Etter noen timer inne på området tok vi bussen ned til byen hvor Sunil ventet på oss. Vi var litt usikre på sjåføren, noe Anna måtte kommenterte.

Dagens kjørelengde var ca. 30 mil. Vi regnet med at vi ville bruke 6 timer på turen fra Jaipur til Agra. Vi er blitt godt vant til å kjøre bil nå, og livet i bilen er behagelig og hyggelig preget av samtaler, latter, litt søvn og mye spennende ting å se på langs veien.

I dag hadde vi en fin prat med Sunil om politikk, kastesystemet og religion. Vi opplever Sunil som en klok mann med gode tanker om disse temaene. Sunil er hindu, men tror mer det finnes en felles gud for alle religioner, uavhengig av trosretning. På oss virker hinduismen som en åpen religion som ikke er rigid og lukket.

I dag hadde vi en fin prat med Sunil om politikk, kastesystemet og religion. Vi opplever Sunil som en klok mann med gode tanker om disse temaene. Sunil er hindu, men tror mer det finnes en felles gud for alle religioner, uavhengig av trosretning. På oss virker hinduismen som en åpen religion som ikke er rigid og lukket.

India har rykte på seg for å være et av verdens vakreste land! Men det er også et sted for kontraster og følelsesmessige påkjenninger. For det er ikke bare et land full av visuelle gleder, men også et land fullt av visuelle anti-gleder.

Fattigdom setter sine spor i mange av landets byer og landsbyer, og slik er det også i Agra.
Det er en forurenset by, spesielt i sentrum, med over en million innbyggere. Men Agra har allikevel noe ingen andre har, nemlig Taj Mahal.

Torsdag 23. februar – Taj Mahal og Change of plans

Vi kom oss opp grytidlig. Vi ønsket å se Taj Mahal i soloppgangen og kl. 06.30 var vi i bilen på vei til det fantastiske palasset som ble bygget i perioden 1632 til 1653.

Taj betyr krone og Mahal betyr palass og bygget tar utgangspunkt i kronen til konen til byggherren Shah Jahan. Vi hadde med oss en guide som turoperatøren hadde anbefalt oss og som de bød på som en ekstraservice for oss.

Kl. 07.00 var vi inne på området og et fantastisk skue åpnet seg for oss. Bygget tok 22 år å ferdigstille og det var 20.000 arbeider som var i sving kontinuerlig. Selve kuppelen løfter seg 55 meter over bakken og bygget er et gravkammer for Arjumand Bann Beguem som var konen til Shah Jahan.

Keiser Shah Jahan elsket sin hustru med kallenavnet Mumtaz-i- Mahal, Palassets pryd. Hun døde i 1631 under fødselen av deres 14. barn, og som en kjærlighetserklæring, beæret han hennes minne med dette utrolige byggverket.

Ryktet sier at Shah Janhan hadde planer om å bygge sitt eget gravkammer på andre siden av Ganges, ikke i hvit marmor, men i sort marmor. Imidlertid ble Shah Janhan kastet i fengsel av sin sønn, fordi sønnen mente han var stormannsgal og brukte for mye penger på prangende bygg.

Uansett, vi var glade for at han fikk bygget TaJ Mahal, før sønnen overtok styringen, da Taj Mahal er et fantastisk byggverk med materialer fra store deler av verden. Onyx, ametyst, jade, krystall, gull, korall med mer er hentet fra Persia, Belgia, Afganistan, Russland, Kina og Tibet.

Taj Mahal er et ekstremt symetrisk konstruert bygg, hvor alle linjer fra alle himmelretninger peker inn på sentrum av graven til Arjumand Bann Beguem, og hvor det eneste som lager ”kaos” i symetrien er graven til Shan Jahan som er ved siden av Arjumand Bann Beguem.

Det kan virke underlig med denne dis-symetrien hvis man ikke kjenner histrorien om at han aldri fikk bygget sitt eget gravkammer.

Videre er konstruksjonen fylt med symbolikk. Det finnes blant annet 16 hager på området og 53 fontener. Dette symboliserer årstallet bygget ble ferdig. (1653). Videre er det 22 trappetrinn og 22 kupler som symboliserer antall år det tok å bygge Taj Mahal.

Det er seks rom i bygget, noe som symboliserer 6 barn. (6 av 14 overlevde de første årene). Dessverre var det ganske tåkete den dagen vi var for å se Taj Mahal, men allikevel fremstod bygget i all sin prakt når vi kom nærmere.

Vi ble videre fortalt at marmoren som er brukt skifter farge etter lyset, fra hvitt til gult til rødt, noe vi fikk tydelig illustrert når vi senere var på fabrikken som reparerer steiner som er ødelagt og foretar vedlikehold av bygget.

Steinene som er brukt som utsmykking av bygget blinker også som gull når sollyset treffer de, noe som forandrer karakteren til bygget.

Etter 3 timer i Taj Mahal hadde vi fått en grundig gjennomgang av guiden om historien og arkitekturen til bygget og var svært fornøyd med det hele.

Etter en rask tur tilbake til hotellet, var vi på vei til fabrikken og selskapet som vedlikeholder bygget hver fredag. Her er det 25 mann i sving som limer inn nye steiner i utsmykkingene, og sørger for at bygget fremstår så godt det kan.

Utover at turister plukker med seg steiner fra bygget står Taj Mahal ovenfor en mye større fare, nemlig forurensing. Sur nedbør er ikke en god kombinasjon med marmor og bygget vil i tiden fremover stå foran en stor utfordring på hvordan man skal løse dette.

Som et skritt på veien har de lokale myndighetene i Agra slått en bilfri ring på ca. 1 km rundt Taj Mahal, men med den høye forurensingen som finnes i området, er dette ikke en tilfredsstillende løsning.  Innenfor denne ringen blir det meste fraktet ved hjelp av sykler, kameler og til fots.

I og med at dette var siste kvelden med vår sjåfør Sunil, inviterte vi han med på middag med etterfølgende iskrem. Vi hadde vært på denne restauranten kvelden før og mesket oss med is i alle mulige varianter, så dette mente vi var et ypperlig sted å avslutte vår tur med Sunil.

Det ble en svært overraskende og hyggelig middag. Sunil, som vi hadde oppfattet som relativt tilbakeholden åpnet seg fullstendig for oss. Han fortalte at han hadde vært sjåfør i 15 år og aldri før hadde han truffet turister som var så inkluderende og åpne som oss.

Videre kunne han fortelle at de aller fleste turister så ned på han og andre indier, og at han sjelden følte seg verdsatt som menneske. Dette opplevde han ikke med oss, heller tvert om. Vi ble alle tre rørt av hans åpenhet, og overrasket over hans opplevelser av turister. Maren, Anna og jeg hadde ved flere anledninger diskutert hvor godt vi likte Sunil og hans tilnærming til livet og utfordringer i hverdagen.

Vi opplevde det som hyggelig og tillitsvekkende at han var så ærlig og direkte. Den kritiske leser av denne bloggen kan sikkert finne andre motivasjoner på hvorfor Sunil sa det han sa, men for oss tre har vi overhode ingen grunn til å tro noe annet enn at dette var en oppriktig opplevelse for Sunil som han ønsket å formidle til oss.

Kl. 20.00 stod vi pakket og forventningsfulle på togstasjonen. Toget skulle gå kl. 21.20. Foran oss lå en 13 timers togtur til Varanasi. Vi hadde på forhånd hørt mye om tog i India, men sjefen for selskapet som hadde organisert alt for oss til nå, hadde forsikret oss om at dette ikke var noe problem så lenge vi reise på klasse 1A eller 2A.

Stor ble vår overraskelse da vi fant ut at vi skulle reise på klasse 3A, og at det bare var bekreftet 2 seter til oss i kupeen.

Da vi kom inn i kupeen fikk vi nærmest sjokk. Ordet trangt ble plutselig redefinert. Her var det tjukt med mennesker, det var 3 senger i høyden på hver rad, setene var så smale og rette i ryggen at vi skled av de når vi forsøkte å sette oss på de og bagasje var stablet over alt.

Og i dette komplette kaoset skulle vi tilbringe de neste 13 timene. Så langt vi så, var det heller ingen andre turister på denne klassen, da de satt på 1A eller 2A.

Maren kommentar lakonisk til Sunil. Hvordan skal pappa som sannsynligvis er Indias høyeste mann få plass her? Øynene til jentene lyste av fortvilelse og beslutningen var ikke vanskelig. Her kunne vi ikke bli. Vi meldte høflig til Sunil dette ikke gikk av to grunner. Dette var ikke klasse 1A eller 2A, og vi hadde kun fått bekreftet 2 plasser. Sunil viste forståelse for dette, noe hans sjef ikke gjorde.

Etter tre samtaler med ”Boss” hvor han nærmest kom ut av røret på en dårlig telefonlinje fra Delhi ble vi enda mer bestemt på at dette ikke var en god ide. Vi gikk ut av toget, fortsatte diskusjonen med ”Boss” på plattformen, toget begynte å gå, stemmen til sjefen ble mer og mer hissig, men varen var ikke levert og sånn var det bare.

Toget rullet sakte ut av stasjonen, klokken var 21.30 på kvelden, avtalen med selskapet var avsluttet og vi stod rimelig fortvilet og lurte på hva nå?

Vi kom oss ut i bilen, fikk tenkt noen klare tanker, og raskt forstod vi at vi hadde tre muligheter. Den ene var å bli i Agra, den andre var at Sunil kjørte oss til Varanessi og det tredje var å bli med i bilen sammen med Sunil tilbake til Delhi.

Vi endte opp med å reise tilbake til Delhi sammen med Sunil og etter 7 timer i bil var vi igjen tilbake til start på hotell Changchal.

Vi stupte i seng ved 02.00 tiden, slitne, utmattet, lettere fortvilet og kampklare for morgendagens møte med sjefen.

Fredag 24. februar – On the road again

Kl. 12.30 stod vi på mister Guman sitt kontor for et skikkelig oppvaskmøte. Etter gårsdagens telefonsamtale var vi klare for kamp, men det viste seg at Mr. Guman var en mer fornuftig kar som hadde fått tid til å tenke igjennom saken siden sist gang vi snakket sammen.

Vi hadde også diskutert hva vi ville gjøre og etter 10-15 minutter med presentasjon av hver vår versjon var det på tide å bli løsningsorientert. Nå som turen til Veranasi og opplevelsen av Ganges var gått i vasken, foreslå vi å reise Nordover til Hardiwar og Rishikesh, et område ved foten av Himalaya og et område som Ganges renner forbi.

Vi hadde også lest at Hardiwar var et Hinduistisk hellig sted og ønsket å se det. Spesielt et tempel som heter Mansa Devi og Har-ki-pairi som er et sted hinduister samles ved Ganges for bønn, frelse og ettertanke.

Vi kom oss i bilen ved 15.00 tiden og etter 7 timer i bil og 2 timer for å finne et ok hotell med dusj, sovnet vi ved 02.00 tiden om natten. Slitne, men fornøyde over at vi hadde kommet oss til Haridwar.

Lørdag 25. februar – En skjult skatt

Vi stod opp kl. 08.00, og var klare ved bilen kl.08.30. Vi var nord i Inda ved foten av Himalaya, et fantastisk område, vilt, vakkert med lite turister. Dagen var helt åpen, og vi var spente på hva den ville bringe.

Sunil kjørte oss først til Har-ki-pairi. (Steps of god). Dette er et hellig sted ved Ganges hvor hinduister kommer for å be og vaske seg. I og med at denne delen av Ganges ligger ved foten av Himalaya er vannet frisk, rent, men kaldt.

Her ble vi tatt i mot av en prest som velsignet oss alle tre, samt ba for oss og familien vår. Han garanterte at vi ville få et godt liv, fylt med kjærlighet og suksess.

I bønnen kom det frem 5-10 gange at vi gjerne kunne donere 1000-2000 rupies (120-250 kroner), hvis vi følte for det.

Sett i lys av at Sunil tjener 1000 kroner på en hel måned, opplevde vi dette som noe i overkant, og donerte 200 rupies til presten og gikk.

Ferden gikk videre til Mansa Devi. Dette er et tempel på toppen av et hellig fjell som Hinduister valfarter til.

Vi tok kabel heisen opp og tilbrakte en halvtime der opp. I og med at vi i løpet av det siste døgnet ikke har sett en eneste utlending i Haridwar, skjønner vi godt at de lokale opplevde oss mer som en attraksjon enn vi opplevde templet som en attraksjon.

Etter 10 minutter med foto-session sammen med et utall av indier hvor vi var hovedpersonene, tenkte vi at nok er nok, takket høflig for oppmerksomheten og gikk.

Istedenfor å ta kabelheisen ned, tok vi bena fatt. (Det har ikke blitt mye mosjon den siste uken) Her ble vi også stoppet flere ganger hvor folk ønsket å ta bilde av oss sammen med dem. Hvordan kan vi si nei til søte, hyggelige gutter som henvender seg til oss på en svært høflig og sjarmerende måte.

På vei ned, rundt en sving oppdaget vi plutselig en jente på ca.18 år, tydelig sliten, som reiste seg opp og la seg ned vekselvis. Når vi kom nærmere så vi at for hver gang hun la seg ned satte hun en strek med et kritt over hodet sitt, og slik hadde hun reist seg opp og lagt seg ned helt fra bunnen av fjellet.

Pussig tenkte vi. Hvorfor hun gjorde det fikk vi aldri svar på, men antok at det var en form for frelse, eller tilgivelses-rituale.

Etter Mansa Devi gikk vi gjennom basaren, kjøpte noen ringer, tok en tuk-tuk tilbake til bilen og satte kursen mot Chila hvor planen var å reise på en to timer elefant safari. Vi kom frem til stedet, fulle av spenning på denne safarien i nasjonalparken, men fikk raskt kontant beskjed om at elefantene var døde. Skuffet satte vi kursen mot dagens overnattingssted, Rishikesh.

Vi hadde lest i boken om at dette var et av de største meditasjonssentrene i India, og var i utgangspunktet litt nysgjerrige på hva slags sted dette var. Imidlertid ble vi positivt overrasket når vi kjørte gjennom byen.

Her var det roligere, det var tilbud om ulike aktiviteter som rafting, trekking, jumping med mer. Byen lå også helt i inngangen til Himalaya så fjellene reiste seg rundt oss på alle kanter, med Ganges nede i bunnen, vid, kraftig og glitrende i sollyset. Vi likte byen umiddelbart.

Vi ankom byen ved 13.30 tiden og la kjapt en plan for dagen, først hotell, så lunch, så rafting. Hotellet fant vi fort (Divine Resort). Vi valgte et rom med utsikt over fjellene og Ganges. Lunchen fikk vi en pose og i løpet av 45 minutter satt vi klare i raftingbilen med våtdrakten på, hjelm på hodet, gummibåt på taket med kurs oppover i dalen.

Vi hadde med oss tre guider, prisen var avtalt til 70 kroner pr. stykk, og nedenfor oss så vi Ganges buldre nedover dalsiden. Vi gledet oss.

De lokale gutta som var med oss, likte vi umiddelbart. Barske karer, avslappet og kjekke i følge jentene. Vi kom oss ut i flåten og hadde 16 km foran oss med super rafting. Første stryket var 3. Vannet frådet og skylte over flåten. Jentene hylte og guiden flirte.

Neste stryk var 3+ og det siste var 4. På slutten av det siste stryket spurte gutta om vi ville hoppe ut av flåten i stryket. Reeely sa vi. Ja sa de, og Ole spratt ut av flåten, og jentene var heller ikke vanskelig å be.

Så vips suste vi nedover stryket, alle tre i en fantastisk fart med Gagesvann rett fra Himalaya over og under oss. Fantastisk.  Vi avsluttet turen med klippestuping i det iskalde vannet. Godt vi hadde på oss våtdrakter, selv med 20 hull var det bedre enn ingenting.

Det skulle vise seg at Rishikesh var et sted som passet oss godt. Som nevnt var hele byen svært åndelig med masse ulike mediasjonssentre, noe som medførte en ro og over byen som tiltalte oss veldig. Her vil vi tilbake var vi alle enige om og raskt ble det diskutert om vi skulle reise på en 200 km lang rafting over 7 dager neste vinterferie, noe vi alle synes var en strålende ide.

Søndag 26. februar – Back to Delhi

Dagens oppgave var å komme oss tilbake til Delhi. Vi var som vanlig tidlig oppe, og Sunil fyrte opp bilen ved åtte tiden om morningen. Turen tilbake til Delhi var på ca. 25 mil, det var søndag med lite trafikk, men allikevel tok bilturen 7 timer tilbake til Delhi.

Vi kjenner alle at vi begynner å bli litt sliten av India. Ikke av menneskene og opplevelsene, men den evige støyen, og spesielt trafikken. Indiere bruker hornet like ofte som de bruker giret, og trafikken preges av en kontinuerlig hornstøy som svir i ørene.

Klokken 16.00 var vi på vei til Palika Bazar i Delhi etter en rask stopp på hotellet. Sunil skulle kjøre oss til flyplassen morningen etter, men dessverre ringte han og sa at han skulle en tur til Agra samme kveld. Det var litt leit, da vi hadde lyst til å ta et ordentlig farvel med han.

Sunil. If you ever read this, we want to thank you. Thank you for your campanienship these days In India. You have been an excelent driver and guide. We would have been slightly lost without you and your city road knowledge.

We felt very secure and safe the whole way from Delhi, to Jaipur, to Agra, to Haridwar, to Kerikesh, and back to Delhi. Despite some trouble in Agra, the trip was fantastic, and we hope the situation went well for you also. We thank you for your humble, polite and positive attitude, and hope to see you again. Maren, Anna and Ole Petter.

Dagen i dag var preget av to ting, bilkjøring og shopping. Resten av dagen ble brukt til det siste og kl. 23.30 ramlet vi inn på hotellet etter en lang dag. Sunil kunne ikke kjøre oss til flyplassen da han var på nytt oppdrag i Agra, og etter at Ole hadde sjekket at transport til flyplassen var kl. 02.30 var ”no problem” gikk Holens til sengs for 2 timer. Kl. 02.30 stod vi klare i resepsjonen, men dessverre ingen bil.

Karen i resepsjonen (og alle de andre som jobbet og sov der) våknet og vips ble tiden plutselig knapp. Imidlertid ble transport fikset i løpet av 40 minutter og kl. 05.05 tok flyet vårt av fra Delhi med kurs for Moskva og Oslo.

We will be back
For å være helt tydelig på det. Vi har hatt 9 fantastiske dager i India. I dette svært varierte landet med 1,2 milliarder mennesker, hovedsakelig hinduister. Vi har sett en brøkdel av landet, men allikevel føler vi at vi liker India. Vi liker menneskene. De er høflige, hjelpsomme og imøtekommende. Vi har sett mye, vi har ledd mye, og vi har fått nye venner.

Vi har kjørt ca. 150 mil i bil, fordelt på ca. 30 timer. Vi har hatt et høyt tempo, med en fin kombinasjon av kultur og opplevelser. Vi har hatt en fantastisk guide som ikke bare har vært kunnskapsrik og en god sjåfør, men som også har gitt oss et innblikk i indisk religion, politikk og kultur, og sist men ikke minst, en som har blitt en god venn. Takk for at du gjorde denne turen så bra for oss, Sunil. Og takk til Maren og Anna for at dere fremdeles vil være med faren deres på tur.

Les om andre spennende turer med barn her:

https://www.maso.no/hogruta-med-supersterk-datter-i-front/

https://www.maso.no/besseggen-5-7-august-2011/

https://www.maso.no/trekking-i-himalaya-nepal-pasken-2011/

https://www.maso.no/tre-fedre-og-ti-barn-pa-tur/