Trekking i Himalaya – Nepal. Påsken 2011

Trekking i Himalaya – Nepal. Påsken 2011

Etter 2 måneder gjennom Afrika med bil i 2010, kallet fjellet for årets tur. Trekking i Himalaya har alltid stått høyt på drømmelisten og når min datter Maren spurte om jeg ville møte henne i Nepal på hennes 5 måneders rundreise i Asia var det bare å si Jaaaaaaa! I`m all in.

Dag 1 og 2: Namaste
Avreise var fra Oslo lørdag 16. april 2011. Etter 18 timer på reise via Moskva og New Dehli ankom jeg Kathmandu søndag 17. april kl. 08.40 lokal tid.

Kroppen var sliten etter fly som var laget for personer under 1,60 og hode gikk tregt etter kun 1 time med søvn i løpet av siste døgnet. Maren, min datter, hadde kommet til Kathmandu et par dager tidligere og ordnet alt med guide, bærer og det hele. Maren hadde vært på backpacking i Asia siden januar samme året, og jeg gledet meg fryktelig til å treffe henne igjen, da jeg bare hadde sett henne live på skype de siste månedene.

Instruksen fra Maren var klar. Prai en taxi på flyplassen i Kathmandu, de skal ha 500 rupies, men ikke betal mer enn 200. Be de om å kjøre deg til Thamel, send meg en txt når du er i nærheten så står jeg å venter på deg i veikrysset!!!!!. Grei beskjed, men med 5 millioner innbygger i Kathmandu var det litt upresist etter min definisjon. Imidlertid gikk at etter planen og vips var maren der langs veien. Digg å treffe henne igjen etter så lenge.

Etter en time på øyet var vi klar for Kathmandu. Vi strøk på dør, vi hadde noen timer før vi skulle møte guide selskapet for en brief om turen inn mot Gokyo som vi begge mente hørtes spektakulær ut, med muligheter for en avstikker inn til Everest base camp. Tiden ble slått i hjel med shopping. Og shopping ble det. I Kathmandu kan man utrustes med North face utstyr 100% for ekspedisjon for 2000 norske kroner, og da får man Gore Tex fra topp til tå, votter, ullundertøy, sekk ++++. Riktig nok fake, men så bra ut. Vi er var begge spente på hvordan kvaliteten på utstyret var og hvor lenge det ville vare.

Kl 17.00 møtte vi guide selskapet og gikk igjennom turen. Her møtte vi også Denish, vår guide, som virket som en hyggelig fyr på 23 år.

Stemning fra Kathmandu – Thamel

Planen var å fly til Lukla dagen etter for deretter å sette kursen mot Gokyo, en tur som er fantastisk beskrevet i det fleste artikler om Nepal.

Mulig vi også rakk en tur innom Everest base camp hvis vi hadde bra tempo.

Alt virket lovende og vi var sikre på at dette vil bli en herlig tur.

Vi feiret oss selv, at vi hadde truffet hverandre igjen, Nepal, Kathmandu, Himalaya og oss selv igjen med et par øl på Irish bar før vi stupte i seng med et smil om munnen, forventningsfulle og nysgjerrige på hva morgendagen ville bringe.

18. April. Dag 3 – Change of plans
Vi våknet tidlig klar for dagen. En dag som skulle vise seg å bli mer innholdsrik enn vi i utgangspunktet hadde planlagt. Reiseruten ble endret, mye tid i bil og et overraskende møte med lopper er en kort oppsummering av dagen.

Vi møtte Denish, guiden vår kl. 08.00, og kjørte ut til den innenlandske flyplassen. Flyet skulle gå kl. 09.20 til Lukla. Vi fikk beskjed om at flyet var forsinket noe som viste seg etterhvert at ble mer alvorlig. Det viste seg at alle fly til Lukla var innstilt den dagen, noe de også hadde vært dagen før. Grunnen var sterk vind i Lukla som gjorde det vanskelig for flyene å lande der.

Flyplassen ligger på ca. 3000 meter over havet med en svært kort rullebane. Værvarslet for de neste dagene var heller ikke lovende. Dette så ikke bra ut. Ole hadde kun 12 dager til disposisjon til tur og etter en samling i bunn ble vi enige om at vi ikke tok sjansen på å vente flere dager i Kathmandu på grunn av dårlig vær. Valget ble også lettere når vi fikk høre at flyplassen i Lukla er en av de mest ulykkesutsatte flyplasser i verden og allerede hittil i år har det vært to flyulykker i Lukla når det har vært sterk vind. Vårt andre alternativ var å gå Annapurna Circuit trek. Problemet var at denne turen hadde vi valgt bort på grunn av at den var estimert til 16 dager, og så mange dager hadde vi ikke. Vi diskuterte dette med guiden vår, han mente det var mulig å gjøre turen på 12 dager.

Jeg så Maren dypt inn i øynene og spurte om hun ville dette. Svaret var et ubetinget ja. “Vi gutser og ser hva som skjer”, var reaksjonen til Maren. I løpet av rekordkort tid endret vi derfor hele turen og kl. 14.00 satt vi på flyet mot Pokora som er senteret for turer inn i Annapurna området.

Flyturen til Pokara er en spektakulær tur innover i fjellet, med fantastisk utsikt til Himalaya. Flyturen tok ca. 25 minutter. Deretter bar det direkte til turistkontoret for å få fjellpass. Etter en avklaring med guiden vår, ble vi enige om å ta taxi til Besi Sahar 3,5 timer med bil fra Pokara.

Vi fikk tak i en taxi som var villig til å kjøre oss de 20 milene, og igjen var det Maren som ordnet opp ved å stoppe alle taxiene hun så. Gøyal jente, tenkte sikkert de, der hun lyste opp hovedgaten i nyinnkjøpt knall oransje turutstyr. Karen skulle ha 300 kroner og vi hev oss inn i en Suzuki Maruita og satte kursen østover.

Etter 4 timer på elendige veier med en snitthastighet på 40 km/t kom vi endelig til Besi Sahar. Etter en rask middag stupte vi i seng. Mange erfaringer rikere og spent på morgendagen som skal bringe oss lengre inn i området. Først med jeep på enda dårligere veier og så til fots videre. Vi var begge enige om at dagen i morgen er den første dagen på vår 12 dagers Himalaya eventyr.

Men før vi sovnet fikk vi besøk, eller nærmere bestemt Maren som Maren som fikk et lite hyggelig møte med en haug med lopper som forsynte seg godt av beina hennes. Maren tok dette med knusende ro, og kommenterte kort. “Ha! De liker meg bedre enn deg”.

19. April. Dag 4 – On track
Endelig fikk vi spent på oss ryggsekkene og begynt å gå Annapurna Circuit, men før vi kom så langt var dagen preget av lett frustrasjon, og hvor begrepet “no problem” har fått et nytt innhold.

Vi hadde avtalt med guiden at vi skulle stå opp kl. 07.00 med avreise 07.30. Det viste seg imidlertid at denne avtalen var det stor slakk på, da bæreren som skulle være med oss ikke hadde ankommet. Han hadde tatt buss på ettermiddagen dagen før fra Kathmandu til Pokara og videre med nattbuss til Besi Sahar. Tiden gikk og bæreren kom ikke. Guiden gjentok til stadighet “no problem” mens klokken tikket videre, åtte ble ni, og rett over ni dukket bæreren opp.

Dette medførte at vi ikke rakk “jeepen” som skulle kjøre oss videre inn i området, da denne hadde gått kl. 08.00. Når neste gikk var det umulig å få svar på. Kanskje en time, kanskje 4, kanskje i morgen. Bilen gikk ikke uten minimum 14 personer og når det skjedde var umulig å si. Igjen tok vi raskt affære. Vi samlet sammen de som skulle inn til Syange, vi betalte 2/3 og de 1/3 og kom oss av avsted. 500 kroner kostet bilen oss, og foran oss lå 4 timer på enda dårligere veier enn dagen før.

Det skulle vise seg at dette var definitivt firehjulstrekkerenes verden. Etter 5 minutter savnet vi nyrebeltet, fjærer og hjelm, frokosten var på vei vertikalt oppover, og vi trodde bilen skulle fysisk knekke i to.

Hvordan de 6 personene som satt på taket overlevde turen vet vi ikke, men at de er laget av noe annet enn oss er sikkert.

Turen vi har planlagt å gå er av mange omtalt som en av de mest spektakulære og interessante turene i hele Nepal. Den starter i Besi Sahar, hvor noen velger å gå fra.

Vi tok Jeep til Syange, litt lengre inn i området. Der stopper veien og vi må ta bena fatt. Med bil eller til fots er eneste vei inn i området, og alle som skal gå denne ruten må innom Syange. Syange ligger på 1100 meter over havet og i løpet av 9 dager skal vi tilbakelegge 11 mil til fots og hvor topp-punktet er Thorung-La som er et pass som ligger på 5416 meter over havet. Deretter går turen videre ned til Muktinath på 3760 moh og videre til Jomsom som ligger på 2721 moh. Her er det mulig å ta fly tilbake til Pokara eller leie en Jeep som etter 8-9 timer på svært dårlige veier også ender opp i Pokara.

Nesten fremme ved Syange traff regnet oss med et brak. Himmelen åpnet seg og bilen lakk som en sil. Folkene på taket ble dekket med presenning og bilen humpet videre de siste kilometerne.

Kl. 13.00 var vi inne i Annapurna området og vi hadde 11 dager med trekking i Himalaya foran oss. Maren, Ole, Guiden og bæreren vår. En tur med stor variasjon.

I og med at store deler av dagen allerede var gått og vi måtte rekke landsbyen Tal før mørket, holdt vi et høyt tempo innover. Fordi dette er et område som er mindre tilgjengelig enn Goyko og Everest området, møtte vi nesten ikke andre trekkere i løpet av dagen. Imidlertid var stien full av Nepalesere med tungt lass. Guiden kunne fortelle at alt som var i landsbyen Tal, og landsbyene videre innover i området, ble båret inn av bærere da det ikke eksisterer bilveier og Nepalesere er billigere arbeidskraft enn å bruke helikopter. Så her ble det båret stoler, bord, bølgeblikk, mat, drikke, vinduer….. Alt en landsby trenger av utstyr og mat.

Vi ankom Tal ca. kl. 17.00 etter 4 timer effektiv gange. Landsbyen ligger klemt inne i en trang dal, med svært høye fjell på alle kanter. Noen av dem strakk seg opp mot 7000 meter og med landsbyen plassert på ca. 1600 meter over havet fikk man nesten kink i nakken av å se på toppene.

Virkelig spektakulært, og utrolig nok er dette bare starten. Landsbyen består av ca. 30 hus og er utgangspunktet for mange turer inn i området. Vi spiste middag på ett annet “hotell” enn det vi bodde på, noe som medførte kjeft fra guiden som mente at det var “lov og rett” i området at man spiste på det stedet man bodde. “Biiig problem for me”, mente Densih.

Hvorfor det skjønte vi etter hvert, da det viste seg at han fikk gratis mat ut i fra hvor mye vi brukte av penger på hotellet. Så heretter har vi kommet til en avtale om at vi kjøper alt på hotellet, mat, vann, dopapir etc….. tror vi! I morgen går turen videre til Chame som ligger på 2670 meter. Estimert tid til Chame er 8 timer.

Vi avsluttet kvelden med en Kit-kat på rommet før vi krøp i seng. Soveposen til Maren som vi leide av Guide selskapet er full av lopper så den har vi droppet. Spent på hvordan natten blir i silkelakenpose i +5 grader…..

20. April. Dag 5 – Freezing like hell
Vi rullet ut av sengene tidlig på morningen, litt trøtte etter en kald natt, klar for en ny dag i fjellet. Målet for dagen var Chame, en landsby 9 timer unna, med en stigning på ca. 1000 meter fra 1700 moh til 2670 moh

Klokken 06.30 våknet vi, litt trøtt i tryne etter en kald natt på harde madrasser, og med et lite hyggelig møte med lopper kvelden før friskt i minne. Hele sekken var tømt for klær. Det lå ikke et klesplagg igjen i sekken, alt var på kroppen og fremdeles hadde natten vært lite grei med oss. Vi var gjennomfrosne.

Vi dro gardinen til side og ble møtt av et fantastisk skue mot snøhvite fjell. Solen var ennå ikke kommet over fjelltoppen men den lyste opp fjellene i horisonten. Wow, tenkte vi, dette lover godt.

26. April. Dag 11. Too fast and furious
D-dag. Passet skulle passeres. Foran oss lå en tur på 8-9 timer, først 1000 høydemetre opp, og deretter 1800 høydemetre ned til Muktinath. Vi var superklare og følte oss godt forberedt. Det skulle vise seg at dagen ikke ble slik vi hadde forventet.

Vi rullet ut av sengene kl. 04.00. Ut av vinduet så vi lyspunkter oppover hele lien bak rommet vårt. Det var mørkt ute og folkene med hodelykter var som små prikker på stien oppover.

Vi fikk oss en god frokost, følte oss i god form, fylte opp 7 liter med vann og la i vei oppover dalsiden mot high camp, den samme turen vi hadde gått dagen før.

Vi følte oss godt forberedt etter å ha avklimatisert oss de siste 3 dagene.

Foredraget og hvordan vi skulle forholde oss til høyden hadde vi også frist i minne fra foredraget tidligere på turen fra Manang.

Vi holdt et høyt tempo oppover og passerte high camp etter 50 minutter.

Formen var fremdeles utmerket, vi følte oss sterke, uovervinnelige og kvikke. 5000 moh passerte vi elegant og vi finsiktet oss inn på toppen, fremdeles med et høyt tempo oppover.

På 5200 moh begynte Ole å kjenne seg dårlig. Hodepinen ble sterkere og sterkere, men tenkte at det bare er å gå på. Toppen er innen rekkevidde og da er det bare nedover. Og nedover er bra.

Lærdommen fra foredraget i Manang var prentet inn i hode. Føler du tegn på høydesyke er det bare en ting å gjøre. Descend, descend, descend. Men hvem snur og går tilbake 100 høydemetre fra passet.

Vi kom oss opp på topp-punktet, andpustne, slitne og med en dundrende hodepine.

Det var et utrolig skue, vi var på verdens tak, med Thorung Peak på venstre siden og Yakwakang på høyre.

Passet i midten med en fantastisk utsikt over Annapurna 2. På toppen traff vi våre venner fra Amerika som fortalte senere at Ole hadde snakket tulleball på toppen og bedt han om å begynne å gå ned.

Etter photo session, litt vann og 5 minutter hvile, bar det nedover. Maren begynte også å bli dårlig og vi skjønte begge to at her var det bare en ting som gjaldt og det var å komme oss så raskt som overhode mulig nedover.

Vi nærmest løp nedover fjellsiden, snublet, sjanglet og med en utrolig trang til å legge oss ned for en liten hvil. Alle symptomene fra foredraget på høydesyke slo til for fullt, og utrolig nok hadde vi vett nok til å fortsette å gå nedover.

Det var en følelse av å være dopet, en følelse av å være utenfor en selv, en følelse av at det var en annen som var meg, snakket masse til Maren men opplevde at det ikke var jeg som snakket allikevel.

Tiden var uendelig og vi kom oss ned til et tee-house på ca. 4500 moh. Her tømte igjen Maren kroppen for mat og vann, og vi fortsatte videre nedover mot Muktinath, fremdeles omtåkete, virrete og med en sterk hodepine. Guiden vår Densih, spurte hvordan vi hadde det, og ærlig svarte vi, ikke så bra. Denish svarte med at i morgen kom vi til å bli støle. Vi konkluderte med at vi var på forskjellige planeter og fortsatte nedover.

Vi ankom Muktinath kl. 13.00, 8 timer etter at vi startet, høydesyken begynte å avta og vi forstod at vi hadde brutt regel nr. 1 igjen. Gå sakte og rolig oppover, la kroppen vende seg til høyden og hvil underveis. En skummel lærdom, nå vet vi hva høydesyke er, nå vet vi hva det vil si, nå har vi lært.

Muktinath ligger på 3750 moh. Vi var keene på å komme så langt som mulig ned og gikk derfor rett til Jeepen som kunne bringe oss ytterligere ned til Jomsom på 2700 moh.

Fra Muktinath er det to muligheter for å komme ut av området på. Enten til fots eller med Jeep. Til fots tar turen 6 timer. Med Jeep tar turen 2 timer.

Vi valgte Jeep, og fikk opplever en spektakulær biltur nedover i dalen. En biltur oppover elveleier, nedover elveleier, under fossefall, gjennom sandtak, over rullesteiner, en biltur med en gjennomsnittshastighet på 15 km/t med en indisk produsert bil som skramlet av sted.

Er bilen ny spurte vi sjåføren. “Yeeees, absolutely 100 prosent. “Velly new and good Quality. Only 20 years old” var svaret…..!

Etterhvert som vi nærmet oss Jomsom slapp også høydesyken mer og mer taket, og vi følte oss relativt pigge når vi kom til Jomsom.

Pigge, men både fysisk og psysisk slitne etter er lang dag med mange utfordringer.

Vi kom oss inn i gamlebyen i Jomsom, sjekket inn på et hotell med varmt vann og tykke madrasser. Planen for morgendagen er å ta fly kl. 06.30 til Pokora, med oppmøte kl. 05.45. Det vil si en ny dag, hvor vi står opp ved 4-5 tiden om morningen. Målet vårt er å rekke turistbussen i Pokora til Kathmandu som går kl. 07.30.

Vi fikk en prat med Densih før vi la oss. Han kunne at i og med at dette var siste dagen, skulle det være “big party”. Jeg spurte hva han mente med det. “Biiig party and gifts” var svaret. «Last night the turist always give med gifts. 100% sure».

Hva betyr det spurte jeg. Normally 100 dollar. 100% sure, sa han. Vi følte oss litt beklemt. Ikke hadde vi vært superfornøyd med han og heller ikke selskapet. Vi hadde fått soveposer med lopper, vår oppfatning av hva en guide skulle være var svært ulik fra hva vi hadde opplevd, og vi hadde følt på hele turen at vi selv hadde måtte ordne opp ting som vi mente var hans oppgave. Vi opplevde hele situasjonen litt beklemt, sa at vi skulle tenke på det til i morgen og gikk og la oss ved 21.00 tiden.

27. April. Dag 12. Strike & change of planes
Vi kom oss opp kl. 04.30. Møtte Denish til frokost for en videre prat og kom oss på flyet til Pokora. Vi kom tidsnok til buss-stasjonen, og ble møtt av STRIKE. Ingen busser gikk denne dagen til Kathmandu. Resultatet ble en herlig dag i Pokora.

Flyet gikk kl. 07.30 fra Jomsom til Pokara. Jomsom er et samlingssted for alle som kommer fra tur i området. Til frokost møtte Densih og bæreren opp. Maren og jeg hadde diskutert hva vi skulle svare Denish. Vi var ikke fornøyd med han, men samtidig måtte vi ikke knekke han helt. Imidlertid var det vanskelig for oss å vite hva som var selskapets ansvar og hva som var Denish ansvar. Vi valgte derfor å avvente en tilbakemelding til han før vi hadde klarhet i roller og ansvar.

Vi bodde 2 minutter unna flyplassen og kom oss dit relativt raskt.
Etter litt venting i avgangshallen var vi klare for flyturen til Pokora.

Vi hadde fått tips fra guiden vår å sette oss på venstre side av flyet og hvis vi var heldig ville vi få utsikt rett mot Anapurna 1. April/mai er høysesong for klatrere som vil opp på fjell i området. Dette er en periode på slutten av regntiden, hvor været er stabil, og det blåser veldig lite. Temperaturen på dagtid er heller ikke så dårlig.

Flyturen til Pokara gikk supert. Spennende å fly i 3-4.000 meters høyde med fjelltopper rundt som rager ytterligere 4000 meter høyere en flyet. Vi fikk et flott skue til Annapurna 2. Planen var å rekke bussen til Kathmandu som gikk kl. 07.30.

Vi kom oss ut av flyplassen i en fei, praiet en taxi og vips var vi på buss stasjonen i god tid før 07.30. På stasjonen var det utrolig mye folk. Vi fikk kjapt vite at det var streik i denne delen av Nepal og at det var store demonstrasjoner på veiene inn mot Kathmandu. Alle trafikk var derfor innstilt. Dette gjaldt lokalbusser, turistbusser, taxier…. Alt.

OK , tenkte vi. Vi har god tid og Pokora har vi hørt mye positivt om, så vi tok en taxi inn til byen. Vi ble veldig positivt overrasket over Pokora. Til forskjell fra Kathmandu var den ren, vakker og lite støyende og forurensende. I Kathmandu tygger man støv 24/7. I Pokora er det friskt og vakkert.

Vi fant et lite, hyggelig guest house ned ved innsjøen som strekker seg over store deler av byen. Langs innsjøen er det gater som krøller seg rundt innsjøen.

Vi tilbrakte store deler av formiddagen på en kafe, spiste oss mette på boller og kaker. For første gang på 10 dager var vi on-line så tastaturet på Pc-en knatret før vi stupte ut en vill shopping runde. Etter 5 fulle bæreposer var vi bare 1200 kroner fattigere. Det er nesen umulig å bruke penger i Nepal. Frokost koster ca. 20 kroner, hotellrom koster fra 25 kroner natten og oppover, og fake North Face utstyr koster 10% av prisen hjemme i Norge. Gøy.

Vi kom oss i seng ikke alt for sent, da vi også neste dag skulle tidlig opp. Bussen til kathmandu har avreise kl. 07.30, så planen var å stå opp kl. 05.30. SNORK!

28. April. Dag 13. Back to start
Vi var tidlig oppe. Kom oss til buss-stasjon, vi hadde kjøpt billetter dagen før. Vinket farvel til Pokora og satte kursen mot Kathmandu hvor vi hadde 2 dager før Ole reiste tilbake til Norge og Maren til Thailand.

Vi var fornøyd med oppholdet i Pokora. Byen hadde overrasket positivt og vi synes det var litt leit å reise fra byen, men de politiske forholdene er ustabile i Nepal.

Vi kunne ikke ta sjansen på å bli i byen en dag til, med mulighet for forlengelse på grunn av strei. Vi kjørte derfor safe og kom til Kathmandu ca 2 døgn før avreise.

Bussturen til Katmandu var en interessant erfaring. Som mange andre mindre utviklete land er trafikken et stort problem.

Ved første øyekast viker det fullstendig kaotisk, men med erfaringer fra andre land forstod vi raskt at det var et system i kaoset.

I dette tilfelle var det bruk av hornet. Hornet er måten man kommuniserer med, enten ved å si her er jeg, her kommer jeg, nå har jeg kjørt forbi deg eller i mange tilfeller bare tute for å tute. Dette gjør trafikkbilde utrolig støyende med kraftig lyd konstant.

Og som i mange andre byer er alt lov. Mennesker på taket, hengende bak på biler, på siden, på motorsykkel med stige, med frontrute, uten frontrute, 4 forskjellige hjulstørrelser på bilene…… ALT er lov

Møte med Kathmandu var et sjokk. Etter 12 dager i frisk luft, i rolige omgivelser og med en stålkondis følte vi at Kathmandu brøt dette fullstendig sammen i løpet av kort tid.

Her var det støy, forurenset, mange Nepalesere går med munnbind hele dagen, solen greide ikke å trenge gjennom tåken som lå over byen, og det var trangt, bråkete og travelt.

Tiden i Kathmandu ble brukt til vask av klær, møte med guideselskapet og SHOPPING. Som nevnt tidligere er Kathmandu et eldorado for fake produkter og vi bet på kroken. Vi handlet alt vi kom over av utstyr. Om det var lurt får tiden vise, men vi er foreløpig fornøyd med det vi har kjøpt.

30. April. Dag 13. Home sweet home
Lørdag 30. april var det tid for avreise. 25 timer på reisefot stod foran meg, med mellomlanding i New Dehli og Moskva. Maren og jeg tok farvel, og vips var eventyret slutt for denne gang.

Flyet mitt gikk kl. 14.40, så vi hadde en rolig morgen sammen. Maren hadde dagen før bestilt flytur til Bankok to dager etter min avreise. Vi var begge lei av Kathmandu, ikke av hverandre, da turen i sin helhet hadde vært en voldsom opptur for oss begge. En tilsvarende tur vi begge to var enige om at vi gjerne kunne gjøre igjen.

Den største utfordringen med hjemreisen var overvekt. Etter handlerunden i Pokora og Kathmandu stod jeg smørblid på flyplassen med 35 kilo i baggen og 10 kilo på ryggen. I Kathmandu skulle de ha 3500 kroner for overvekten. Kom med til New Dehli, og hentet baggasjen der, sjekket inn på nytt og da var prisen ned i 500 kroner. Jeg klinte til.

1. mai 2011 kl. 11.00, 25 timer etter avreise fra Kathmandu, stod jeg igjen på Gardermoen. 15 dager etter avreise. 15 dager med utrolig mange inntrykk, en reise med min datter som vi kan snakke om i mange år fremover, en tur hvor vi har gått 11 mil og ca. 9.000 høydemetre.

En sterk mental opplevelse, hvor natur og høye fjell har vært en stor del av turen. En tur hvor vi har truffet svært mange hyggelige mennesker, både lokale og turister. Og ikke minst, en stor takk til min datter, Maren som vil ha med sin far på tur. Det kan jeg like godt.

Hvis vi skulle gjøre turen om igjen, hva ville vi gjort
•    Vi ville droppet bærere og guide. Det er mange som går turen og kan få relevant og god informasjon fra de.
•    Ta med rensepiller til vannet hjemmefra. Det sparer deg for utrolig mye penger.
•    Det er mulig å lade elektronisk utstyr hver eneste dag. Ta med det du trenger av utstyr
•    Vi hadde med 40.000 rupies når vi forlot Kathmandu. Dette var akkurat passe med cash.
•    Vi ville valgt å gå i jogesko. Nå var vi heldige med været, men ofte er det supre forhold i april og mai.
•    Solkrem er et must. Superlett å bli solbrent når man er så høyt oppe.
•    Det er kaldt om natten, ta med sovepose. Det kommer godt med.
•    Priser. Vi betalt 5000,- for to personer for 12 dager med trekking. I tillegg kommer mat og evt drikke. Inkludert var også alle flybilletter.
•    Utstyr: det er utrolig lite utstyr du trenger på en slik tur. Du kommer langt med skalljakke, fleece og et par skift. Enkelte steder er det også mulig å få vasket klær. Se utstyrslisten nedenfor.

Utstyrsliste

  • Skalljakke
  • Regntrekk til sekk
  • Solbriller
  • Boblevest/lett boblejakke
  • Undertøy og sokker
  • Compeed og sportstape
  • Rengbukse/gore tex bukse
  • Lett bukse, avtakbar til kortbukse. (Gikk hver dag i kortbukse)
  • Buff
  • Lue/caps
  • Votter
  • Superundertøy/quick dry x2 (ett till å gå med og ett om kvelden/natten)
  • Håndkle
  • Såpe
  • Lakenpose hvis ikke sovepose (tepper kan leies)
  • Vannrensepiller
  • Fjellstøvler/gode joggesko/fjellsko
  • Fleece
  • Videre kan man vurdere gåstaver og sovepose, men dette er ikke et must.

Takk til:

  • Compeed for gode føtter
  • Maren for stor innsats og godt humør.

Om turen fra Wikipedia

This circuit was once considered one of the best treks in the world though road construction is threatening its reputation and its future as a classic trek. Yet no one disputes that the scenery is outstanding: 17 to 21 days long, this trek takes you through distinct regional scenery of rivers, flora, fauna and above all – mountains.

There are four regions that are passed through on the trek; Lamjung, Manang, Mustang and Myagdi. Lamjung and Myagdi of the lower elevations are both predominantly Hindu and with lush green subtropical valleys with villages and terraced farming.

Manang and Mustang are of the higher elevations and are predominantly Tibetan Buddhist. The Manang people are Gurung (not Tibetan descent) and are very proud of their unique cultural heritage and merging of lower land Gurung and Tibetan cultural influences. People of Mustang identify themselves a lot closer with Tibet and the Mustang region has actually been part of Tibet in history. Mustang also is one of the last places in the world to view the ancient Bonpo Religion in action. Villages to note for Bonpo are Thini and Lupra near Jomsom, and Nargon near Kobang.

The trek goes counter-clockwise from Besisahar to Nayapul and reaches its summit in Thorung La (pass) at the height of 5416m, or 17,769 feet. The route goes past the following mountains: Manaslu (an 8,000-plus meter peak), Langtang Himal, Annapurna II and IV, Annapurna III and Gangapurna, and, of course, Annapurna I and Dhaulagiri — passing through the world’s deepest gorge in between those two 8,000-plus meter peaks. Poon Hill, at the end of the trek, affords views of those two mountains, as well as South Annapurna and Macchupucchre, the «Fishtail Mountain.»

The trek also goes through Buddhist villages and Hindu holy sites, most notably the village of Muktinath, a holy site for both Buddhists and Hindus, and Braga, one of the oldest monasteries in the region.

The eastern portion of the trek follows the Marsyangdi River upstream, to its source near the village of Manang. To get there several days of up-hill hiking are required. Then the route goes over the pass, a grueling day of hiking, and back down the other side, where it meets up with the Kali Gandaki River. At the end of the trek, several options are available: following the river further to the road proper to Beni and catching a bus to Pokhara, or adding on a trek to the Annapurna Base Camp (ABC Trek), aka the Annapurna Sanctuary Trek.

This is a «teahouse trek,» meaning there are villages with lodges and restaurants to eat and stay in along the entire route. You are expected to eat breakfast and dinner in the same lodge where you are spending the night. Prices of rooms are seemingly inexpensive because of this (100-300Rs for a double) – lodge owners tend to make more money on the food and drinks they are selling you than on the room where you are sleeping.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *